Loading....

Kategori: Aktuelt

Kampen for en samtykkelov tar ikke ferie!

Rebecca Wångström Aktuelt, Organisasjon, SNU i mediene

Vår leder, Rebecca Wångström, snakket om hvorfor Norge trenger en samtykkelov på Dagsrevyen 23. juni.

Nesten én av ti kvinner og én av hundre menn, oppgir å ha vært utsatt for voldtekt minst en gang i løpet av livet. Hver femte jente og 1 av 14 gutter opplever et seksuelt overgrep før fylte 18 år. Mørketallet regnes å være stort, da hver tredje person som blitt voldtatt ikke forteller det til noen. 86% av de som voldtas kjenner overgriperen. Til tross for dagens straffelov, henlegger politiet mer enn åtte av ti voldtektsanmelder, og hver tredje voldtektssak ender med frifinnelse i retten. Det er åpenbart at straffeloven, slik den er i dag, ikke fanger opp alle tilfeller av ufrivillig seksuell omgang. Norge trenger en oppdatert samtykkebasert voldtektsbestemmelse slik at alle former for seksuell omgang uten frivillig samtykke skal kunne straffeforfølges som voldtekt. Vi trenger en tydelig lov som fastslår at man ikke er seksuelt tilgjengelig inntil man sier nei, men seksuelt utilgjengelig inntil det er gitt samtykke. En samtykkelov vil i tillegg skape en sterk normgivende effekt, og sannsynligvis lede til at flere tør å anmelde og snakke om overgrep.
Vi trenger en lov som sier at all sex uten samtykke er voldtekt!
Se innslaget her (09:50-10:39): https://tv.nrk.no/se?v=NNFA19062321&t=472s

Park, pils og pupper

Rebecca Wångström Aktuelt, Organisasjon, SNU i mediene

Skrevet av: Agnes Lenz og Signe Dahl, politisk utvalg, SNU- Seksualpolitisk Nettverk for Ungdom.
Publiert i Avisa Oslo, 15. juli 2021. 

 

Det er sommer, og for oss uten hage er parker en fantastisk mulighet for å komme ut i solen og grille med venner. Mens pølsene steker på engangsgrillen og potetsalaten ligger i skyggen under en jakke, smører vi oss godt inn i solkrem så vi kan nyte sommersolen med god samvittighet. Det er deilig å føle solens varme på hele kroppen uten varme klær eller en litt klam bh i veien, og når man ligger på piknik-teppet glemmer man nesten tid og sted. Men mange av oss blir fort dratt ut av transen når vi hører små kommentarer eller får lange blikk.

Parken byr også på problemer for de av oss som velger å sole oss uten bikinitoppen, og det kan fort oppstå situasjoner hvor det å nyte sola i parken bare blir ubekvemt. Hvorfor skal man kjenne på skam i det offentlige rommet kun fordi man velger å vise en vanlig del av kroppen, en del som halvparten av befolkningen allerede kan vise uten problem? En bikinitopp burde ikke være obligatorisk for å unngå upassende kommentarer eller blikk fra fremmede mennesker.

Er et par bryster virkelig så fremmede i 2021?

Etter mange år hvor vi har skjult kroppene våre, er det en befrielse å ta kroppen sin tilbake. Bryster er noe de fleste har, og de kommer i alle fasonger, farger og størrelser. Likevel er det ikke alle av oss som kan ta av t-skjorten uten at det skaper reaksjoner. Vi må slutte med tanken om at pupper til enhver tid er noe seksuelt og begynne å tenke på individets rett til å være i det offentlige rommet som de er – uansett kropp.

Det å kunne sole seg i det offentlige rommet betyr ikke bare å ta makten tilbake over egen kropp og å frigjøre seg fra en konstant seksualisering fra samfunnet rundt oss – det betyr en endring i måten vi ser på hverandre og de forventninger vi har til menneskekroppen. Ved å utelukke visse kropper fra parken går vi også glipp av mangfoldet mennesket har å by på. Det er ikke bare befriende å ta kroppen tilbake- det er også sunt, både for individet og for samfunnet. Parken skal ha plass til alle, og ingen burde skjule seg hvis de ønsker å ta en pils med venner og nyte sola til det fulle.

Så her kommer årets sommeroppfordring fra oss: La pupp være pupp! La oss nyte solen og det gode selskapet rundt oss som vi er. Og samtidig; la deg inspirere, nyt mangfoldet og motet til de som tar kroppene sine tilbake!

La oss sammen gjøre 2021 til året hvor man kan sole seg toppløs uavhengig av kjønn og kroppsfasong, og rett og slett kunne være seg selv i det offentlige rom. Med dette ser vi frem til en sommer fylt med park, pils og pupper.

SNU på Oslo Pride

Rebecca Wångström Aktuelt, Organisasjon

Fredag 18. juni – lørdag 26. juni var det endelig dags for Oslo Pride! I 2020 ble Oslo Pride avlyst grunnet koronasituasjonen, så det var med stor glede vi deltok i årets Oslo Pride.

Søndag 20. juni arrangerte vi en panelsamtale om samtykkeloven. Vi ønsket å bryte ned den heteronormative forståelsen av voldtekt og legge vekt på hvordan en samtykkelov i høyeste grad angår de av oss som er lhbtiqa+ personer. Deltakere i panelet var: Odd Thomassen, leder av Skeiv Ungdom, Patricia Kaatee -politisk rådgiver i Amnesty, Hanna Berntsen-Øybø fra Juridisk rådgivning for Kvinner (JURK), Agnete Masternes Hanssen – sentralstyremedlem i AUF og Susanne Demou Øvergaard.  Ordstyret var SNUs leder Rebecca Wångström. Panelsamtalen ble livestreamet og kan sees i etterkant på vår Facebookside.

Onsdag 23. juni arrangerte vi – sammen med PION, Skeiv Ungdom, PolyNorge, SMil Norge og Unge Venstre – en panelsamtale om det normative Norge, hvor de ble snakket om hvem som egentlig passer inn i Pride? Panelet besto av: Lilith Christine Nepstad Staalesen – PION, Jane-Victorius Gipling Bonsaksen – Skeiv Ungdom, Jouvnas Helmine Bruun Arnesen – Garmeres Queer Sámi Organisation, Inger Johanne Falk Vanvik – PolyNorge og SMil Norge. Ordstyrer var Reidar Engesbak, journalist, BLIKK.

 

 

SNU på stand i Pride Park!

Sammen med vår moderorganisasjon Sexy Politikk hadde vi stand fra onsdag 23. juni – lørdag 26. juni. Hver dag hadde et eget tema som var: internasjonalt tema på onsdagen, tema ung på torsdagen, skeiv og samisk på fredagen og eldre og seksuell helse på lørdagen. Hver dag arrangerte vi tre aktiviteter på standen, med alt fra konkurranser til samtal med inviterte gjester som også ble streamet på vår Instagram. Vi holdt quiz – både på standen men også digitalt – og delte ut masse fine og morsomme premier, blant annet gavekort på kondomeriet, goodiebag fra RFSU og t-skjorter.

 

 

Tusen takk for i år Oslo Pride, og til alle som deltok på våre arrangement og kom å snakket med oss i Pride Park! Vi sees neste år, og da håper vi at vi også kan gå i paraden sammen!

 

 

 

 

 

 

 

Det er pride, og vi trenger fortsatt å kjempe for et verdig helsetilbud for transpersoner!

Rebecca Wångström Aktuelt, Organisasjon, SNU mener
Skrevet av: Rebecca Wångström, leder og Isak Jacobsen, organisatorisk nestleder.
Publiert i FlytFrem 22. juni 2021. 

 

Endelig er det Pride, og en tid hvor vi feirer kjærlighet og mangfold! Det er også en måned hvor vi gjør oppmerksom på diskriminering og de urettferdigheter LHBTQI+-personer møter i hverdagen. Og noen kamper, må vi tydeligvis ta gang på gang.

Det er viktig at vi tar opp diskrimineringen av transpersoner under Pride for å vise at vi står sammen i kampen. Vi alle trenger å stå opp mot de urettferdigheter transpersoner møter i hverdagen – uansett hva vår kjønnsidentitet er.

Å være en alliert handler om å engasjere seg mot den diskrimineringen som ikke rammer en selv. Det er ikke alltid så viktig hva man sier, men at man sier noe.

Transpersoner har lenge blitt diskriminert, og fremfor alt av det norske helsevesenet. Mange transpersoner opplever kjønnsdysfori, og dette vil si at man opplever et sterkt ubehag når ens kjønnsidentitet og kjønnskarakteristika ikke går overens. Den offisielle medisinske tilstanden for dette heter kjønnsinkongruens, og det betyr at kroppen din ikke samsvarer med din kjønnsidentitet.

I dag får man offentlig hjelp av staten for kjønnsinkongruens kun på avdelingen Nasjonal Behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens (NBTK) på Rikshospitalet. Det norske helsesystemet er bygd på et grunnleggende prinsipp om at alle skal få verdig helsehjelp på lik linje og bli møtt med respekt i helsevesenet.

Likevel blir dette prinsippet brutt i behandlingen av transpersoner i dag. Alle transpersoner må gjennomgå en utredning hos psykolog for å få en henvisning videre til NBTK. Det er uhørt da det å være trans ikke er en psykisk lidelse, men en del av en persons komplekse identitet.

Det er foruroligende at Norge fortsatt har dette utdaterte synet på transpersoner, og det går ut over mange personers liv og helse.

Flere transpersoner vitner om at det er vanskelig å få henvisning videre, og at det alltid finnes en mulighet for at henvisningen blir avvist. Per dags dato tilbyr ikke NBTK behandling for ikke-binære, med begrunnelse om at det ikke finnes tilstrekkelig evidens om dette er riktig behandling for ikke-binære mennesker. Dette er egentlig bare enda et godt eksempel på hvor snever NTBK sin forståelse av kjønn og kjønnsidentitet er.

 

Lang ventetid til en heteronormativ prosess

I følge Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens er det vanlig å vente mellom et par måneder til et år før man får sin første time til NBTK for utredning etter henvisning. Deretter må transpersoner forvente et år som vanlig utredningstid, dersom det ikke foreligger andre kroppslige eller psykososiale utfordringer.

De psykososiale utfordringen som kommer av å oppleve kjønnsdysfori tas ikke alltid høyde for i utredningen, og dette leder til enda lengre behandlingstid – eller i verste fall en avvisning. Det er sjokkerende at helsepersonell på NBTK – som skal være eksperter – tydeligvis ikke skjønner hvordan det er å leve med kjønnsdysfori og hvilke implikasjoner dette kan ha på transpersoners psykiske helse.

Dersom du faktisk får innvilget behandling vil du først henvises videre til hormonell behandling, og etter minimum et år på hormoner kan du henvises til kirurgi. Der tar det ca 6 måneder å få førstegangssamtale, og ventetid på både brystforstørring, fjerning av bryster og fjerning av eggstokker og livmor ca 6-12 måneder. Ventetiden på genitalkirurgi er ca 2 år for alle kjønn.

Det er ikke vanskelig å forstå at mange av de av oss som er trans opplever denne lange prosessen utrolig belastende. Det er påkrevd at man lever i den kjønnsrollen som man identifiseres seg med under hele utredningsforløpet. Men om NBTK ikke anser at du er mannlig eller feminin nok, så kan du bli avvist og miste retten til videre behandling. Dette legger et implisitt press på at det finnes en “riktig” måte å være trans på.

Hvorfor aksepterer vi at NBTK bygger på en heteronormativ forståelse av kjønn i møte med transpersoner? Menn kan være feminine og fortsatt være menn – dette prinsippet gjelder også de av oss som er trans, og gjør ikke en person mindre trans.

Hele behandlingen bygger på et prinsipp om at man må bevise at man er trans nok, og leve opp til et konstruert ideal om hva en mann eller en kvinne er. “Lekte du med dokker da du var liten? Da er det jo ikke sannsynlig at du er en mann.” Hele denne tankeprosessen er ikke bare nedverdigende, men stressende og ekstremt utdatert. At vi aksepterer dette fra en nasjonal behandlingstjeneste er uverdig.

 

Så hvorfor er det egentlig på denne måten?

Det eneste tilbudet som finnes i dag er lokalisert i Oslo på en liten avdeling på Rikshospitalet. Det er lang lang ventetid, et ensformig helsetilbud og lite individuell behandling. Når det eneste tilbud om behandling for transpersoner eksisterer i Oslo blir det både mentalt og økonomisk krevende når du hver behandlingstime må reise til Oslo fra hele Norge. Da det eksisterer en liten avdelingen for hele Norge, er det ikke rart at ventetiden er lang. 2020 utarbeidet endelig Helsedirektoratet nasjonale retningslinjer for kjønnsinkongruens, og i disse står det blant annet at behandlingstilbudet skal desentraliseres, og et regionalt senter for kjønnsinkongruens skal opprettes i hver helseregion med tilbud om utredning, behandling og oppfølging. Det er på lang overtid at dette blir realitet.

 

Går ut over liv og helse

For hvilken annen pasientgruppe hadde vi godkjent denne urettferdige behandlingen og mangel på helsetilbud? Det eksisterer lite norsk forskning av transpersoner, men i 2013 oppga Rikshospitalet at 50 til 70 prosent av deres pasienter hadde tilleggslidelser som depresjon og angst. Publisert data fra Sverige viser at at forekomsten av psykiatriske diagnoser, selvskading og selvmord er større hos transpersoner sammenliknet med befolkningen for øvrig.

Frem til 2016 måtte personer som ønsket å endre juridisk kjønn gjennomgå kjønnskorrigerende operasjoner som fjernet reproduktiv mulighet, som i praksis steriliserte transpersoner frem til loven ble endret. Dette viser igjen hvor snever forståelse av kjønn er hos NBTK og hvor begrensende behandlingstilbudet har vært og fortsatt er i dag, når man har utført sterilisering av transpersoner helt frem til 2016.

Det er på overtid at man får et kraftig kunnskapsløft om transtematikk og helseproblematikk hos transpersoner i det norske helsesystemet. Kjønn er mye mer enn hva man har i buksene: det er en komplisert del av en person sin identitet.

Vi trenger et verdig helsetilbud for transpersoner som følger både nasjonale og internasjonale retningslinjer! Vi trenger at en uavhengig aktør evaluerer NBTKs behandlingstilbud, og at behandlingstilbudet desentraliseres slik Helsedirektoratets retningslinjer krever! Det norske helsesystemet, samt den norske velferdsstaten er bygd på et grunnleggende prinsipp om at alle skal bli møtt med respekt og at alle fortjener verdig helsehjelp på lik linje. Dette prinsippet blir ikke reflektert i behandlingen av transpersoner i Norge i dag av det norske helsesystemet.

Det er dags for at vi alle står opp for transpersoners grunnleggende menneskerettigheter og krever at transpersoner blir møtt med forståelse og kompetanse i møte med helsetjenester – slik som alle fortjener.

For us, the problem isn’t knowing the rules, it’s the rules themselves.

Rebecca Wångström SNU mener

Transnational LGBTQIA+ couples share their experiences of the pandemic.

 

Pride Month is an international celebration of love and our right to love whoever we want in whatever way we want. Unfortunately, the coronavirus pandemic has restricted international couples throughout the world from seeing each other. International LGBTQIA+ couples have to deal with discrimination and outdated family ideals on top of being separated in terms of location, leading to double marginalization. How does the Norwegian government decide who is allowed to see their loved ones? Where do they draw the line for what is considered ‘close family’? We reached out to Miriam in Norway to hear how the pandemic has impacted her and her fiancée from South Africa.

 

What has been / is the hardest being apart?

I’m a lesbian trans woman from Norway, and my fiancée is a pansexual cis woman from South Africa. For me, the hardest thing has definitely been the fact that we haven’t been physically together for more than six months. I miss physical closeness and just being together in an everyday sort of way – things that most couples take for granted. We live very far apart geographically and would’ve had to be apart for long periods even without the pandemic, but the quarantine rules and travel restrictions make visits much more difficult than they would’ve been otherwise. My fiancée isn’t allowed to enter Norway at all under the current rules, and for me to visit her in South Africa requires a lot more planning than usual, since I have to spend ten days in a quarantine hotel when I return to Norway. It’s the same challenge faced by every international couple/polycule and every Norwegian with loved ones abroad.

 

What challenges does your significant other face in the country they are from / stuck in?

Fortunately, my fiancée lives in a country with good protective legislation for LGBTQIA+ people. She also has a rewarding job, a steady income, a nice home, and a network of friends in the city she lives in. Relationship-wise, I think she struggles with the same as me – that is, the pain of not having been together physically for so long.

 

What would you like the Norwegian government  to change about the way they have been going about this pandemic for LGBTQIA+ couples?

What annoys me the most is the way that different restrictions apply to different types of visits, and the way different types of visits are defined. Under the current rules, spouses are considered “close family members”, as are partners who have cohabited for at least two years or who have (or are expecting) a child together. People like myself and my fiancée, who are engaged but not married, have no children together yet, and have only cohabited for one year, are not considered “close family members”, and my fiancée is therefore not allowed to come and visit me. It feels like the government is judging our relationship as being of lesser value, which is honestly rather insulting. This, however, is a problem for everyone who is in an international relationship, including cishet people. With regard to LGBTQIA+ people specifically, the current practice seems heavily and unfairly discriminatory against polyamorous people as well as couples where one or both partners come from a country where homosexuality is illegal or where same-gender marriage is not recognised.

 

Does the Norwegian government ease your process in finding the right information, support and people to contact for answers?

I feel that they do, yes. The government is good at communicating the rules that apply at any given time, as well as changes to the rules. For us, the problem isn’t knowing the rules, it’s the rules themselves.

 

What is something you look forward to doing once your significant other is able to join you here in Norway?

I look forward to just being with her in the same room, sharing hugs and kisses, and having real-life conversations. When she’s finally able to visit me in Norway (which will hopefully be this coming Christmas), I look forward to showing her proper Norwegian winter weather and finally introducing her to pinnekjøtt!

 

 

The pandemic has been challenging for everyone. Those with loved ones outside of Norway however, deserve special attention, as they have been more or less forcefully kept apart for a majority of the duration of the pandemic. 

Travel rules and regulations have changed more than 199 times since March 2020 (Aftenposten, 2021). Creating confusion and a lack of predictability many of us have never experienced, on top of the already stressful pandemic situation. With fast changing and at times contradictory travel rules and regulations, the group “Oss med familie eller kjæreste i utlandet under Covid-19, 2020/2021“ has put political pressure on the government to open the country for loved ones, and to acknowledge that love is not tourism (NRK, 2020). Now that we are (finally) seeing the light at the end of the pandemic-tunnel, we have chosen to reflect on a unique segment of this group with loved ones abroad: transnational LGBTQIA+ couples. As highlighted by Miriam, the problem is not knowing the rules, it is the rules themselves. How does the Norwegian government understand the concept of family in 2021? Is it merely a married cis-gendered straight couple with their biological kids under the age of 18? Are you less of a family if you have been living together on and off during a long distance relationship? Are you any more of a family after receiving a marriage certificate? We are happy to see that the Norwegian government is opening up and has expanded on its rule for boyfriends and girlfriends from the EU, but there is still a long way to go for people like Miriam who have family in countries beyond the EU/EEA area. And perhaps an even longer process for those in non-traditional families, like LGBTQIA+ couples or people in long-distance relationships. To quote Miriam: “It feels like the government is judging our relationship as being of lesser value, which is honestly rather insulting.” Family is essential for all of us – and family is as diverse a concept as the rainbow.

We wanted to highlight one out of many stories from an unusual period in the time of Pride month. We wanted to highlight the experiences of transnational LGBTQIA+ couples during these exceptional pandemic times as the theme for Oslo’s Pride is international solidarity. We are fortunate to have Miriam and her fiancée tell their story, as well as shed a light on the rules that have constricted them from being together during the corona pandemic. 

 

Written by:
Miriam Aurora Hammeren Pedersen (she/her)
Thea-Caroline Zwahlen (she/her) International coordinator and finance manager and the international team: Oliver Johan Finden (he/him), Andrea Vik (she/her), Sophie Post (she/her)

 

La oss snakke om: mensen

Rebecca Wångström Aktuelt, La oss snakke om, Organisasjon, Prosjekt, SNU mener

I dag feirer vi menshygienedagen! Og hva passer da bedre enn litt opplysningsarbeid?

 

Hva er mensen?
Mensen er den første av de fire fasene i kroppens hormonsyklus. Under mensen kvitter kroppen seg med det ubefruktede egget fra forrige hormonsyklus. Dette skjer ved at innsiden av livmoren kvitter seg med det øverste laget sitt, slimhinnen, og skyller den ut sammen med egget. Dette resulterer i at en blanding av blod, slim og død hud kommer ut av skjeden. Mensen varer som regel i 3-7 dager, og det kommer som regel en halv desiliter blod – i underkant av to espressoshots, eller en flaske med foundation. En syklus kan normalt vare mellom 21 og 40 dager, men det aller mest typiske er rundt 28 dager. Du kan følge med på din egen syklus ved å skrive ned starten og slutten på mensen, eller ved å bruke en app designet for det. Dette kan gi deg mer forutsigbarhet i hverdagen, og det blir lettere å oppdage om noe som er unormalt for akkurat deg skjer. Særlig de første årene er det vanlig at menssyklusen er ujevn, og du kan blø veldig lite eller veldig mye. For mange vil den stabilisere seg, men ikke for alle. Mensen er også et tegn på at alt er som det skal i kroppen. Dersom du for eksempel blør så kraftig at det hemmer deg fra hverdagen, eller at mensen kommer veldig sjeldent, kan dette være et tegn på at du har en sykdom, for eksempel adenomyose eller PCOS.

 

Hvem kan ha mensen?
Alle med livmor kan ha mensen. Dette inkluderer blant annet jenter som har kommet i puberteten, kvinner, transpersoner med livmor og intersexpersoner med livmor. Mensen er et tegn på at du er i fruktbar alder. Det er vanligst å få første mens når du er mellom 11 og 16 år. Dersom mensen aldri dukker opp selv om du forventer det, kan det være lurt å dra til legen og sjekke at alt er som det skal.

 

Smerter under mensen
Mange kan oppleve ubehag særlig de første par dagene under mensen. Fysiske symptomer kan være smerter, ømhet og kramper i underlivet, magen og korsryggen, ømme bryster, oppblåsthet, hodepine, tretthet og diaré. Mensen skal aldri gjøre så vondt at det hemmer deg fra daglige gjøremål. Hvis du opplever dette kan det være tegn på at du har en sykdom, for eksempel endometriose. Psykiske symptomer kan være humørsvingninger og irritabilitet både rett før og under mensen, men dersom du opplever å få kraftige humørsvingninger, bli veldig sint, deprimert og/eller få selvmordstanker, kan dette være et tegn på at du har premenstrual dysphoric disorder (PMDD).

 

Hvordan ha best mulig hygiene under mensen?
Det går ikke an å «holde inne» mensen selv på samme måte som man holder inne tiss, men du kan bruke beskyttelse i form av mensenhygieneartikler. Det finnes mange alternativer, blant annet engangsproduktene bind og tamponger, eller mer miljøvennlige alternativer som menskopp og spesialklær laget for å absorbere mensblod. Alle foretrekker forskjellige menshygieneprodukter, og det kan være lurt å prøve seg frem til hva som føles mest behagelig og gir den beste beskyttelsen for deg. Ikke alt funker for alle, men alle alternativer kan i utgangspunktet brukes av alle. Dette gjelder også dersom du ikke har hatt sex før. Hvis det er veldig vondt å sette inn tampong kan dette være et tegn på at du har en sykdom, for eksempel vaginisme, men det kan også bare være at du blør for lite til å sette den inn, eller at du setter den inn feil. Les mer om hvordan du kan sette inn en tampong riktig under Det kan være lurt å undersøke hvordan man bruker de forskjellige produktene riktig for å sikre god menshygiene. For eksempel er det viktig å vaske menskoppen sin riktig, og å ikke bruke samme tampong mer enn åtte timer om gangen.

 

Hva kan du gjøre dersom du er bekymret for egen menstruell helse?
Du kan oppsøke fastlegen din. Ikke alle leger har like mye kunnskap om menstruell helse, og det er ikke alltid lett å få hjelp. Bare husk at du ikke er alene, og at du kjenner din egen kropp best, uansett hva legen sier. Føles noe galt, er det ofte det. Dersom du opplever at legen din ikke tar deg på alvor kan det være lurt å prøve å bytte lege. En siste utvei kan også være å oppsøke privat helsehjelp, men dette er det ikke alle som har mulighet til.

 

Vil du vite mer?
Om mensen:
https://www.ung.no/kropp/mensen/1556_Mensen_%E2%80%93_s%C3%A5nn_er_det.html
Om menshygieneprodukter:
https://www.ung.no/kropp/mensen/4126_Alt_om_bind%2C_tampong_og_menskopp.html
Hvordan sette inn tampong:
https://www.ung.no/oss/kropp/mensen/324600.html

Landsmøtet har valgt inn nytt sentralstyre

Rebecca Wångström Aktuelt

I helgen har landsmøtet vedtatt nytt handlingsprogram og kommunikasjonsstrategi, en helhetlig og oppdatert politisk plattform og valgt inn nytt sentralstyre, kontrollkomité og valgkomité. Landsmøtet behandlet årsmelding for 2020, som oppsummerte hvor mye aktivitet og vekst SNU hadde i fjor – till tross for koronapandemien.

 

Det nye sentralstyret i SNU består av:

  • Leder: Rebecca Wångström
  • Organisatorisk nestleder: Isak Løberg Jacobsen
  • Politisk nestleder: Millie Girardeau
  • Styremedlem med økonomisk ansvar: Tiril Stenhammer
  • Styremedlem med internasjonalt ansvar: Thea-Caroline Zwahlen
  • Styremedlem med ansvar for kommunikasjon: Andrea Lopez Lyngholm
  • Styremedlem med ansvar for lokallag og rekruttering: Adrian Steffenssen
  • Styremedlem med ansvar for seksuell og reproduktiv helse: Adelen Straumsnes
  • Styremedlem: Ane Sødal
  • Styremedlem: Siri Hofstad Ruud
  • Vara: Malin Westermann
  • Vara: Kristin Rolfstad

 

Følgende personer er valgt inn i kontrollkomiteen:

  • Sol Stenslie
  • Åsmund Holst Forbech 
  • Ingeborg Bastiansen

 

Følgende personer er valgt inn i valgkomiteen:

  • Olav Rønes
  • Even Aronsen
  • Celina Christoffersen

 

Vi ønsker å takke alle nye og gamle aktive som var med på landsmøtet, og spesielt det forrige styret som har brukt tid og krefter det siste året på å sikre at SNU fortsatt vokser som organisasjon!

 

Et stort takk går også ut til vår avtroppende leder Sol Stenslie, som under sine tre år i SNU har vært en modig og inspirerende leder. Sol har ikke bare bidratt til at SNU har vokst som organisasjon, men gjennom sitt arbeid for blant annet en bedre og helhetlig seksualitetsundervisning, og for en norsk samtykkelov, har hun hjulpet å sette SNU på det politiske kartet. Vi ønsker deg all lykke videre i fremtiden – og er glade for at du fortsetter å være med oss i kontrollkomiteen!