I dag får man offentlig hjelp av staten for kjønnsinkongruens kun på avdelingen Nasjonal Behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens (NBTK) på Rikshospitalet. Det norske helsesystemet er bygd på et grunnleggende prinsipp om at alle skal få verdig helsehjelp på lik linje og bli møtt med respekt i helsevesenet.

Likevel blir dette prinsippet brutt i behandlingen av transpersoner i dag. Alle transpersoner må gjennomgå en utredning hos psykolog for å få en henvisning videre til NBTK. Det er uhørt da det å være trans ikke er en psykisk lidelse, men en del av en persons komplekse identitet.

Det er foruroligende at Norge fortsatt har dette utdaterte synet på transpersoner, og det går ut over mange personers liv og helse.

Flere transpersoner vitner om at det er vanskelig å få henvisning videre, og at det alltid finnes en mulighet for at henvisningen blir avvist. Per dags dato tilbyr ikke NBTK behandling for ikke-binære, med begrunnelse om at det ikke finnes tilstrekkelig evidens om dette er riktig behandling for ikke-binære mennesker. Dette er egentlig bare enda et godt eksempel på hvor snever NTBK sin forståelse av kjønn og kjønnsidentitet er.

Lang ventetid til en heteronormativ prosess

I følge Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens er det vanlig å vente mellom et par måneder til et år før man får sin første time til NBTK for utredning etter henvisning. Deretter må transpersoner forvente et år som vanlig utredningstid, dersom det ikke foreligger andre kroppslige eller psykososiale utfordringer.

De psykososiale utfordringen som kommer av å oppleve kjønnsdysfori tas ikke alltid høyde for i utredningen, og dette leder til enda lengre behandlingstid – eller i verste fall en avvisning. Det er sjokkerende at helsepersonell på NBTK – som skal være eksperter – tydeligvis ikke skjønner hvordan det er å leve med kjønnsdysfori og hvilke implikasjoner dette kan ha på transpersoners psykiske helse.

Dersom du faktisk får innvilget behandling vil du først henvises videre til hormonell behandling, og etter minimum et år på hormoner kan du henvises til kirurgi. Der tar det ca 6 måneder å få førstegangssamtale, og ventetid på både brystforstørring, fjerning av bryster og fjerning av eggstokker og livmor ca 6-12 måneder. Ventetiden på genitalkirurgi er ca 2 år for alle kjønn.

Det er ikke vanskelig å forstå at mange av de av oss som er trans opplever denne lange prosessen utrolig belastende. Det er påkrevd at man lever i den kjønnsrollen som man identifiseres seg med under hele utredningsforløpet. Men om NBTK ikke anser at du er mannlig eller feminin nok, så kan du bli avvist og miste retten til videre behandling. Dette legger et implisitt press på at det finnes en “riktig” måte å være trans på.

Hvorfor aksepterer vi at NBTK bygger på en heteronormativ forståelse av kjønn i møte med transpersoner? Menn kan være feminine og fortsatt være menn – dette prinsippet gjelder også de av oss som er trans, og gjør ikke en person mindre trans.

Hele behandlingen bygger på et prinsipp om at man må bevise at man er trans nok, og leve opp til et konstruert ideal om hva en mann eller en kvinne er. “Lekte du med dokker da du var liten? Da er det jo ikke sannsynlig at du er en mann.” Hele denne tankeprosessen er ikke bare nedverdigende, men stressende og ekstremt utdatert. At vi aksepterer dette fra en nasjonal behandlingstjeneste er uverdig.

Så hvorfor er det egentlig på denne måten?

Det eneste tilbudet som finnes i dag er lokalisert i Oslo på en liten avdeling på Rikshospitalet. Det er lang lang ventetid, et ensformig helsetilbud og lite individuell behandling. Når det eneste tilbud om behandling for transpersoner eksisterer i Oslo blir det både mentalt og økonomisk krevende når du hver behandlingstime må reise til Oslo fra hele Norge. Da det eksisterer en liten avdelingen for hele Norge, er det ikke rart at ventetiden er lang. 2020 utarbeidet endelig Helsedirektoratet nasjonale retningslinjer for kjønnsinkongruens, og i disse står det blant annet at behandlingstilbudet skal desentraliseres, og et regionalt senter for kjønnsinkongruens skal opprettes i hver helseregion med tilbud om utredning, behandling og oppfølging. Det er på lang overtid at dette blir realitet.

Går ut over liv og helse

For hvilken annen pasientgruppe hadde vi godkjent denne urettferdige behandlingen og mangel på helsetilbud? Det eksisterer lite norsk forskning av transpersoner, men i 2013 oppga Rikshospitalet at 50 til 70 prosent av deres pasienter hadde tilleggslidelser som depresjon og angst. Publisert data fra Sverige viser at at forekomsten av psykiatriske diagnoser, selvskading og selvmord er større hos transpersoner sammenliknet med befolkningen for øvrig.

Frem til 2016 måtte personer som ønsket å endre juridisk kjønn gjennomgå kjønnskorrigerende operasjoner som fjernet reproduktiv mulighet, som i praksis steriliserte transpersoner frem til loven ble endret. Dette viser igjen hvor snever forståelse av kjønn er hos NBTK og hvor begrensende behandlingstilbudet har vært og fortsatt er i dag, når man har utført sterilisering av transpersoner helt frem til 2016.

Det er på overtid at man får et kraftig kunnskapsløft om transtematikk og helseproblematikk hos transpersoner i det norske helsesystemet. Kjønn er mye mer enn hva man har i buksene: det er en komplisert del av en person sin identitet.

Vi trenger et verdig helsetilbud for transpersoner som følger både nasjonale og internasjonale retningslinjer! Vi trenger at en uavhengig aktør evaluerer NBTKs behandlingstilbud, og at behandlingstilbudet desentraliseres slik Helsedirektoratets retningslinjer krever! Det norske helsesystemet, samt den norske velferdsstaten er bygd på et grunnleggende prinsipp om at alle skal bli møtt med respekt og at alle fortjener verdig helsehjelp på lik linje. Dette prinsippet blir ikke reflektert i behandlingen av transpersoner i Norge i dag av det norske helsesystemet.

Det er dags for at vi alle står opp for transpersoners grunnleggende menneskerettigheter og krever at transpersoner blir møtt med forståelse og kompetanse i møte med helsetjenester – slik som alle fortjener.